177 gruvearbeidere med lungesykdommen silikose ble innrapportert til Rikstrygdeverket i perioden 1925-1960. Men jubileumsboka fra 1954 omtaler nesten ikke sykdommen i det hele tatt.

- Jeg oppfatter dette som at problemet ble dysset ned, nærmest litt «hysj-hysj», sier løkkenbyggen Johnny Kristensen, som ble intervjuet i ST på lørdag 15. september.

71-åringen har brukt ett år på å dykke ned i Orklas arkiver for å finne sannheten om silikoseproblematikken. Her er hans egen rapport:

Orkla grube og silikosen

«Orklas gruveeventyr på Løkken Verk er en historie med mange fasetter. Historien som strekker seg over 333 år, forteller om rike malmforekomster, mange arbeidsplasser og stor verdiskapning for både eiere og ansatte.

Men uttaket av den verdifulle malmen hadde også sine mørke sider som omfattet farefulle, støyende og slitsomme arbeidsplasser med mange ulykker. Ulykker som bl.a. kostet 51 arbeidere livet.

Men også en annen død var gruvas følgevenn, den langsomme død i form av  yrkesskadesykdommen silikose. En sykdom som rammet ung som gammel, kvinne som mann.

Denne artikkelen skal prøve å kaste lys over de medisinske fakta omkring silikose, årsaksforholdene, tiltak fra bedriftens side for å begrense den, og hvor mange som  ble rammet av denne sykdommen. Jeg vil også forsøke å fortelle om noen enkeltskjebner og hvordan det opplevdes når en av de aller nærmeste ble rammet av silikosen.

Arbeidet med dette stoffet har vært krevende, da informasjon om problemet har vært lite tilgjengelig, og muntlige overleveringer har begrenset seg p.g.a. tidsaspektet. Men med god hjelp fra pårørende, eksperter innenfor bergverksindustri og luftveissykdommer, ansatte på Meldal bibliotek og Løkken Industrimuseum, samt tilgang til Orklas arkiver, har det gitt meg verdifulle opplysninger.

Sykdommen

Lungesykdommen silikose er forårsaket av innånding av støv som inneholder krystalliske former for silisiumoksid, der den vanligste formen er kvarts. Sykdommen blir ofte kalt steinstøvlunge, da sykdommen oftest rammer personer som arbeider med stein.

Kvartskrystallene gir opphav til fibrose i lungene og på røntgenbildet vil man se små knudrete fortetninger. Dessuten dannes det hevelse i lungene og lymfekjertlene, noe som oftest gir kronisk hoste samt kortpusthet.

Forskningen viser at det er det mikroskopiske støvet som kan passere de trange passasjene inn i lungeblærene og skape støvlunger. De større partiklene blir filtrert bort og er mindre skadelige.

Det ser også ut til at både avstanden og tidsfaktoren fra der støvet blir produsert har betydning. Jo kortere tid og jo nærmer man er der støvet blir utviklet, dess mer utsatt er man.

I gjennomsnitt tar det 10-15 år før sykdommen utvikler seg, men med stor støvpåvirkning kan den utvikle seg mye raskere.

Andre lungesykdommer som også kan relateres til kvartsholdig støv er lungekreft, kols, emfysem og kronisk bronkitt.

Først registrert i 1936

Ved Orkla Grube tyder det ikke på at sykdommen har blitt tillagt noen stor vekt de første driftsårene. Det finnes ikke noen registreringer til rikstrygdeverket om sykdommen før i 1936.

De første undersøkelsene av arbeidere med mistanke om silikose, ble foretatt ved Ringvål sanatorium, der det var tilgang på nødvendig utstyr og kompetanse. Først i 1945 skaffet bedriften seg eget røntgenutstyr, og en mer omfattende og systematisk undersøkelse ble satt i gang .

Undersøkelsene i 1936 hadde i stor grad fokus på separasjonsverket der støvplagen tydeligvis var størst. De mest utsatte var arbeiderne som stod ved sorteringsbandet, de såkalte skeiderne.

Her bestod arbeidet i å sortere vekk gråberg fra kisen og kaste denne i kasser som stod ved siden av bandet. Med steinen som kom fra de store knusemaskinene, fulgte det store støvmengder. Disse ble redusert noe ved at steinen ble overrislet med vann. Imidlertid kunne dette bare gjøres i begrenset grad da dette gav store slammengder som vanskeliggjorde prosessen.

Flere tiltak ble etter hvert satt i gang, blant annet ble det delt ut støvmasker for frivillig bruk, men disse ble sjelden brukt, da effekten var liten og det var slitsomt å stå med de på. Det ble montert støvfiltre og knuseriet ble ombygd, men fremdeles var støvproblemet svært stort.

Forbedringer

Den store forbedringen kom først i 1948, da det ble bygd et såkalt flottasjonsverk. Der ble malmen først finknust og malt før den passerte en væske med svært høy egenvekt, slik at gråberget som var lettest fløt oppå væsken og ble tatt vekk, mens malmen som var tyngre sank til bunns.

Ved sorteringsbandet var det flest kvinner som arbeidet. Statistikken forteller at ca. 60-65 % av disse utviklet silikose, men likevel var arbeidet ettertraktet da skeiderskene tjente betydelig mer enn i annet arbeid som f.eks. vasking eller butikkarbeid.

Flere var dessuten enker etter arbeidere som hadde pådratt seg dødelig silikose. Og justisen i bedriften var hard: Skulle man bo i bedriftens hus måtte man også arbeide ved verket.

Utover i 1950 årene gikk antallet av silikosetilfeller i separasjonsverket etter hvert ned. Dette skyltes delvis at de nye produksjonsmetodene gav mindre støv, samt at færre personer arbeidet ved sorteringsbandet.

I gruva var det også store støvproblemer der støvet kom fra boring, knusing og transport. Støvbegrensende tiltak var det lite av, men noe ble likevel gjort. Det gjaldt i første rekke at vannspylende bormaskiner ble tatt i bruk. Men da kunnskapen om støvets skadevirkninger var begrenset, foretrakk mange av de eldre arbeiderne i lang tid de gamle maskinene og et støvfylt miljø  i stedet for vannsølet fra bormaskinene.

Færre rammet i selve gruva

Svært utsatt var de som arbeidet i nærheten av knusemaskinene og drev med transport. Ekstremt var det også for ramplasterne som forflyttet stein ned bratte tapninger ned på en rampe, hvor deretter steinene ramlet ned i kisvognene som sto under. Her var det ofte så tykt med støv, at arbeiderne som stod med bare få meters avstand ikke så hverandre, bare lyset fra lyktene.

På tross av svært begrensede støvreduserende tiltak, er det prosentvise antall arbeidere registrert med silikose noe lavere i gruva enn i separasjonsprosessen. Dette tyder på at det totale støvproblemet var noe mindre her enn i separasjonen. Men problemet må på ingen måte undervurderes, da det også her var mange silikosetilfeller.

Da bedriftens personalregister er noe mangelfull, vil det totale antall arbeidere på de utsatte arbeidsplassene ikke nøyaktig kunne fastslås. Regner vi alle med en tjenestetid på over to år i perioden 1925 til 1960, vil ca. 1100 forskjellige personer ha arbeidet på støvfulle arbeidsplasser.

Blant disse er det innrapportert til rikstrygdeverket 177 silikosetilfeller. 104 i separasjonsverket og 73 i gruva. Hvor mange som ikke er innrapportert, vites ikke.

Ofte ble de rammede omplassert til mindre støvfylte arbeidsplasser i håp om at sykdommen skulle stoppe opp eller bedre seg, men nyere forskning viser at silikose som regel vil utvikle seg til det verre, selv når kvartseksponeringen opphører, slik at dette ikke hadde den ønskede virkning.

Lovregulert

For de som ble syke, var det en trøst at dette var en kompensasjonsberettiget yrkessykdom som gav rett til en månedlig stønad fra Rikstrygdeverket. Denne stønadsordningen var en del av «Lov om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m.v», som ble innført allerede i 1894. Men det var først fra 1. januar 1935 at den omfattet yrkessykdommen silikose.

Loven gav de som var rammet en rett til en såkalt invaliderente som var beregnet etter invalidegrad. Ved 100 % invaliditet gav den en utbetaling på maks 60 % av arbeidsfortjeneste, pluss et tillegg for hustru og barn opp til 16 år.

Den hadde også en begrensing oppatt i form av en beregnet maksimal årsinntekt Ordningen ble finansiert ved en innbetaling fra bedriftene til et premiefond der innbetalingens størrelse ble beregnet i prosent av den enkelte arbeiders inntekt

Likevel var det en tøff beskjed når man fikk diagnosen silikose, noe som gav store konsekvenser for den enkelte og for familien både på det menneskelige og økonomiske plan.

Gjennom samtaler med berørte og familiemedlemmer har jeg reist spørsmålet om hvorfor de begynte i et slikt farefullt yrke, på tross av at det var allment kjent hvilke farer dette innebar.

Svarene var svært like: I en tid med mangelfull utdannelse og ofte ansvar for en familie, hadde man ikke mange valg, man måtte bare være glad for å få et arbeid.

Hostet blod

Olaf Mjøen forteller at hans far Arnt Mjøen fikk diagnosen silikose. Han hadde en arbeidsplass i et tårn ved siden av en stor knusemaskin som knuste steinene som ble tippet ned fra den store kjørebrua (viadukten). Der hadde han til oppgave å se til at steiner ikke kilte seg fast og stoppet knusingen, et arbeidssted som var ekstremt støvfullt.

«Når han kom ned fra tårnet så en itj anna enn kvitauan på han», som Olaf uttrykte det. Etter en del år på denne støvbelasta arbeidsplassen, utviklet sykdommen seg slik at han måtte overføres til et mindre støvfullt arbeid, men sykdommen var kommet for langt og han måtte bare slutte.

Nå ble han liggende hjemme en tid mens han ble sykere og sykere. «Kraftige hostekuler kunne følges av en blodstyrtning og da fosset blodet ut av han», forteller Olaf.

Han ble etter hvert mer og mer utarmet, før han døde bare 54 år.

En annen hard skjebne fikk Marit Olsen, født Aas. Hun begynte tross farens protester som skeiderske bare 16 år gammel og arbeidet ved sorteringsbandet i noen år, men sluttet da hun ble gift og etter hvert fikk tre barn.

Etter en periode som hjemmeværende, begynte hun igjen som skeiderske. Nå pådro hun seg silikose og etter noen år måtte hun slutte.  Hun døde av denne sykdommen bare 42 år gammel etter å ha tilbrakt sine siste levedager ved Meldal sykehjem.

Skylder dem en takk

I de siste driftsårene av gruvevirksomheten var silikose et tilbakelagt stadium. Nye driftsmetoder og et grundig HMS- arbeid sørget for dette.

Etterord: Etter hvert som jeg har arbeidet med dette stoffet og innsett hvilke krevende og farlige arbeidsplasser arbeiderne i bergindustrien hadde, har min respekt for denne yrkesgruppen blitt veldig stor.

Nåværende generasjon har en meget god grunn for å takke disse for det store arbeidet de nedla, noe som har vært med på å legge grunnlaget for vår nåværende velstand».

Kilder: Orkla grubes jubileumsbok. En norsk grube gjennom 300 år, Rikstrygdeverkets årsrapporter, Åsmund Forfang:Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken Verk, Orkla grubes arkiv, prof. Tom Myran, muntlige overleveringer.